Snaut 20 år etter at USA sammen med Norge og andre allierte invaderte Afghanistan for å fjerne Taliban fra makta, har den islamistiske bevegelsen på nytt klart å ta kontroll over landet. 15 august i år tok de hovedstaden Kabul. I denne artikkelen skal vi se på bakgrunnen for at dette kunne skje, på tross av all innsatsen og alle pengene USA, Norge og andre vestlige land har brukt på å hindre at dette skulle skje. Vi skal starte med å forklare hva som ligger i Taliban islamistiske ideologi, og hva som var bakgrunnen for dannelsen av bevegelsen i 1994.
Talibans ideologi
Islamisme er det begrepet vi oftest bruker om fundamentalisme i islam. Begrepet fundamentalisme har sin opprinnelse i kristendommen, men forestillinger om at samfunnet bør styres ut fra religionens bud og lover finnes i de fleste religioner. Det finnes flere ulike varianter av islamisme, og Taliban står for en av de mest ekstreme variantene.
Et sentralt begrep i islamismen er sharia. Helt bokstavelig er det ordet for vei på arabisk, og for troende muslimer handler ordet om å følge religionens rette vei. Å følge sharia handler blant annet om å be fem ganger hver dag, faste i fastemåneden Ramadan, gi mat eller penger til fattige og unngå å lyve. Sekulære muslimer legger vekt på at profeten Mohammed har sagt at det ikke skal være noen tvang i religionen. Statens lover, som må gjelde alle innbyggerne, er dermed skilt klart fra sharia, som omhandler Guds forventninger til de troende. Islamister mener derimot at statens lover også bør være grunnlagt i sharia, slik det kan leses ut av Koranen og fortellinger om profeten Mohammeds liv (kalt hadith).
Koranen og hadith sier lite direkte om det meste av det som er viktige spørsmål i et moderne samfunn. Derfor må budskapet tolkes, og da spørs det hvem som skal stå for den tolkningen. Moderate islamister mener at demokrati er den beste måten å avgjøre dette på. Moderate islamister og sekulære muslimer er dermed enige om at demokrati er bra og helt i tråd med islam. De er enige om at valgte politikere skal vedta lovene, men ofte uenige om hvordan lovene bør se ut. Mer ekstreme islamister, som Taliban, mener derimot det ikke trengs noen valgt forsamling som skal vedta lover i islamske samfunn fordi lovene allerede er gitt. Det eneste som trengs er en utøvende makt og dømmende makt som sørger for at lovene blir opprettholdt, og denne makta vil Taliban selv stå for.
Mens sekulære muslimer mener at kvinner og menn må få kle seg som de vil, og at jenter og gutter bør gå sammen i samme klasse, framhever moderate islamister at alle, men særlig kvinner, bør kle seg slik at det meste av hud og hår skjules, og at jenter og gutter bør gå på hver sine skoler. Da Taliban styrte Afghanistan mellom 1995 og 2001, måtte kvinner iføre seg burka, et klesplagg som ikke bare dekker hele kroppen, men også ansiktet. Kvinner hadde heller ikke lov til å gå ut uten følge av ektemannen eller en annen mannlig slektning, og kunne dermed heller ikke være i jobb. Jenter fikk ikke gå på skole. Straffesystemet fulgte det som var tradisjonen i Arabia på 600-tallet, hvor tyveri ble straffet med å kutte av hender, mens kvinner og menn som ble dømt for å ha begått utroskap kunne bli steinet til døde.
Etter at Taliban har kommet tilbake til makta i Afghanistan, har de uttalt at jenter skal kunne ta utdanning og kvinner skal kunne delta i samfunnet, men innen rammen av det islam tillater ut fra sharia. Mange frykter at Talibans tolkning sharia innebære at det fortsatt vil være svært lite i praksis.
Bakgrunn i den kalde krigen
For å finne bakgrunnen til Taliban, må vi tilbake til den kalde krigen. To supermakter, det kommuniststyrte Sovjetunionen og det kapitalistiske USA, kjempet om innflytelse i hele verden. Et av landene som USA og Sovjetunionen kjempet om innflytelse i, var Afghanistan. Afghanistan var og er et fattig jordbruksland, hvor 99 prosent av innbyggerne er muslimer.
I 1978 tok offiserer som hadde fått utdanning i Sovjetunionen makta i Afghanistan i et kupp. Den nye sovjetvennlige militærregjeringen startet med å ta jord fra store jordeiere og dele den ut til fattige bønder. Dette skapte naturlig nok sterk motstand blant de store jordeierne, som begynte å organisere opprør. De fleste av offiserene regnet seg selv som muslimer, men de var sekulære og blant tiltakene de vedtok var innføring av obligatorisk fellesskole. Dette at gutter og jenter skulle sitte i samme klasserom, var i strid med normene på den afghanske landsbygda hvor mange mente at dette er i strid med religionen. Kampen mot den nye sovjetvennlige regjeringen ble derfor framstilt som en hellig krig for islam, jihad, og opprørsgruppene kalte seg hellige krigere, mujahedin. Mujahedin fikk raskt våpenhjelp, både fra muslimske land som Iran, Pakistan og Saudi-Arabia, og fra USA. For å hjelpe den nye sovjetvennlige regjeringen med å slå ned opprøret, gikk Sovjetunionen inn med egne styrker i Afghanistan i 1979.
Splittelse blant mujahedin
Mujahedin var ikke en samlet felles opprørsbevegelse, men flere ulike grupper. En grunn til det er at Afghanistan er et land som består av flere folkegrupper som hver dannet sine egne grupper for å kjempe for sin folkegruppes interesser like mye som å for å sloss mot Sovjetunionen. En annen grunn er at USA og Iran, som av hver sine årsaker støttet mujahedin, samtidig var bitre fiender etter at den USA-vennlige kongen (shahen) i Iran ble styrtet i en revolusjon i 1979.
Flertallet i Iran er sjiamuslimer, og den iranske revolusjonen i 1979 ble ledet av den øverste religiøse lederen for sjiamuslimene, som omtales som ayatollah. Ayatollahen og andre sjiamuslimske lærde har hatt en politisk posisjon som er overordnet en folkevalgt president og en folkevalgt nasjonalforsamling i det som fikk navnet Den islamske republikken Iran. Iran støttet mujahedin ganske enkelt fordi den nye islamske republikken støttet mujahedins ideologiske mål om å gjøre Afghanistan til en islamsk stat basert på en streng tolkning av sharialover.
Støtten fra Iran gikk først og fremst til mujahedingrupper fra tadsjikene, som utgjør drøyt 25 prosent av Afghanistans befolkning, og hazaraene, som utgjør omtrent 15 prosent av befolkningen. Begge disse folkegruppene har nære kulturelle bånd til Iran. Begge snakker dari, som er en dialekt av persisk, hovedspråket i Iran. Tadsjikene er også historisk en iransk folkegruppe med samme opprinnelse som perserne i Iran, men skiller seg fra perserne ved at de i hovedsak er sunnimuslimer. Hazaraene har derimot en mongolsk opprinnelse, og skiller derfor seg utseendemessig fra befolkningen i Iran og resten av Afghanistan, men er i likhet med flertallet i Iran i hovedsak sjiamuslimer.
USA leverte de meste av sin støtte gjennom Pakistan, som under den kalde krigen var en nær alliert av USA. Pakistans støtte gikk først og fremst til mujahedingrupper med utspring blant pashtunerne, som utgjør rundt 40 prosent av befolkningen, og dermed den største folkegruppen i Afghanistan. Det er i hovedsak er pashtunere som befolker de afghanske grenseområdene mot Pakistan, samtidig som det også lever like mange pashtunere på den andre siden av grensa, i Pakistan. Pashtunerne har sitt eget språk, pashto, og i likhet med i resten av Pakistan er det store flertallet av pashtunere sunnimuslimer.
Pashtunernes hjemland (i rødt) er på begge sider av grensa mellom Afghanistan og Pakistan, mens tadsjikene (gult) og hazaraene (i grått) begge har nære kulturelle bånd til nabolandet Iran i vest.
Kilde: http://www.cambridgeforecast.org/MIDDLEEAST/IRAN.html
Koranskolestudentene – Taliban
De sovjetiske styrkene trakk seg ut av Afghanistan i løpet av 1988/89, men det tok tre år før den tidligere sovjetstøttende regjeringen ble nedkjempet. Hovedgrunnen til det, var at de ulike mujahedingruppene brukte stadig mer ressurser på å bekjempe hverandre. I 1992 ble det etablert en koalisjonsregjering av ulike mujahedingrupper i Kabul, men dette hindret dem ikke fra å fortsette å fyre løs på hverandre i kampen om kontroll over bydeler i Kabul, og ulike byer og distrikter rundt om i landet. Ettersom de ulike militsene hadde støtte i ulike etniske grupper, medførte kampen om distrikter og byer med blandet etnisk befolkning i flere tilfeller omfattende massakrer på sivile. Med den kalde krigen over, fikk ikke lengre de ulike mujahedingruppene støtte fra USA eller rike arabiske stater. For å kunne finansiere våpenkjøp, involverte de fleste av mujahedingruppene seg stedet i narkotikaproduksjon og smugling, korrupsjon og pengeutpressing. Fra å bli sett på som forsvarere av nasjonens uavhengighet og av islamske verdier under krigen mot Sovjet, ble mujahedinkommandantene i økende grad sett på som kriminelle og lokale tyranner av lokalbefolkningene.
Under krigen på 1980-tallet slapp Sovjetunionen store mengder bomber over den afghanske landsbygda. Samtidig var det allerede under krigen mot Sovjet kamper mellom rivaliserende mujahedinstyrker fra ulike folkegrupper. Bombing og kamphandlinger førte til at rundt fem millioner afghanere flyktet over grensa til Pakistan og to millioner til Iran.
Barn og ungdom som vokste opp i disse flyktningeleirene hadde få muligheter til å skaffe seg et yrke eller en utdanning. Det eneste skoletilbudet for mange av flyktningene i Pakistan var koranskolene som var blitt etablert med pengestøtte fra Saudi-Arabia. Disse skolene innprentet elevene den strenge konservative fortolkninga av islam som er styrende i Saudi-Arabia. Samtidig innprentet de nødvendigheten av å føre krig for å befri muslimsk jord fra vantro okkupanter. Flyktningeleirene var også baser for mujahedinstyrkene, og unge gutter og menn fikk våpenopplæring her før de selv ble med i kampene. Livet i de pakistanske flyktningeleirene skapte altså en generasjon av unge afghanere som ikke hadde lært særlig mye annet enn å lese Koranen og bruke våpen, og som var blitt innprentet at dette var den eneste rette måten å leve på.
Taliban oppsto som en politisk bevegelse i 1994 blant unge pashtunske menn med bakgrunn fra koranskolene i Pakistans flyktningeleire. Ordet talib betyr student og taliban er flertallsformen av dette på pashto. Bevegelsen oppsto som en reaksjon mot borgerkrigen, overgrepene og korrupsjonen blant de ulike mujahedinkommandantene i Afghanistan.
I løpet av få måneder spredte Taliban seg til hele den pashtunskdominerte sørlige og østlige delen av Afghanistan. De lokale mujahedingruppene sluttet seg enten til Taliban eller ble raskt overmannet. Taliban hadde rykte på seg for å være ukorrupte, og for å være i stand til å opprette ro gjennom en rask og hardhendt rettshåndhevelse. Betydelig oppslutning fra lokalbefolkninga i pashtunske områder var imidlertid langt fra hele forklaringa på den raske framgangen. "Studentene" var også i besittelse av tunge og moderne våpen. Disse fikk de fra Pakistan.
Pakistans rolle
Det at Pakistan støttet pashtunske mujahedingrupper, har sammenheng med det kulturelle fellesskapet på tvers av grensene, men dette fellesskapet har på ingen måte vært problemfritt for Pakistan. Pakistan var en del av India fram til Storbritannia ga opp kolonistyret av landet i 1947. De områdene hvor hinduer var i flertall ble da til den nye uavhengige staten India, mens områder hvor muslimer var i flertall ble til Pakistan. Da Pakistan ble uavhengig i 1947 var det ett land som stemte mot at Pakistan skulle bli anerkjent som stat og tatt inn som medlem av FN. Det var Afghanistan. Afghanistan ble aldri kolonisert av noen europeisk kolonimakt, og var blant statene som var med på å danne FN i 1945. Afghanistan mente imidlertid at britene hadde tatt en del av landet under kolonitida, og at denne delen burde gå tilbake til Afghanistan heller enn å bli en del av den nye staten Pakistan. Den delen det er snakk om, er de nordvestlige grenseområdene som hovedsak er befolket av pashtunere.
Selv om Pakistan er verdens femte folkerikeste land med et folketall som i dag ligger på 225 millioner, mens Afghanistan er en sjuendedel av dette med rundt 33 millioner, har Pakistan likevel hatt grunn til å frykte Afghanistan med sitt krav på deler av Pakistans territorium. Frykten handler om at Afghanistan skal alliere seg med India. Pakistan og India har hatt et fiendtlig forhold helt siden begge statene ble uavhengige i 1947. Konflikten handler om Kashmir, hvor en lokal fyrste som var hindu valgte å knytte området til India, selv om et stort flertall av folket er muslimer. Dette mente Pakistan var i strid med prinsippet om at områder med muslimsk flertall skulle bli del av Pakistan. Det at Pakistan har nektet å akseptere indisk styre i Kashmir, handler også om at fjellene i Kashmir er kilden til Induselva, og vann fra Indus er helt avgjørende for jordbruket i de tørre sletteprovinsene Punjab og Sind, hvor flertallet i Pakistan bor. India og Pakistan har utkjempet flere kriger om Kashmir, og landområdet er i dag delt av en våpenhvilelinje hvor 2/3 ligger på indisk side, og 1/3 ligger på pakistansk side.
Pakistan ble etablert som et hjemland for muslimene i India, og det offisielle navnet er Den islamske republikken Pakistan. Pakistan kan likevel ikke kalles en islamistisk stat. Selv om landet i flere perioder har vært styrt av militærdiktatorer, har det også vært perioder med demokrati og flerpartivalg, og lovene i landet er vedtatt av det folkevalgte. Partiene som har vunnet valg er ganske sekulære. På tross av dette ga Pakistan støtte til noen av de mest ekstreme islamistiske mujahedingruppene på 1980-tallet. På 1990-tallet, da Pakistan begynte å støtte Taliban, hadde landet til og med en kvinnelig statsminister i Benazir Bhutto.
Benazir Bhutto, fra det sekulære partiet Pakistan People’s Party (som er med i den samme internasjonale sammenslutningen av partier som Arbeiderpartiet i Norge), var statsminister i Pakistan i perioden 1988-1990, og igjen fra 1993-1996, da Pakistan hjalp Taliban til å erobre makta i Afghanistan den første gangen.Tatt i betraktning Talibans syn om at kvinner må være tildekket og helst holde seg hjemme til enhver tid, framstår dette som ganske paradoksalt. Grunnen til at det likevel har vært sånn, er at Pakistan har tenkt at islamister er mer opptatt av religion enn av språk og kulturell identitet. Islamister vil dermed være mindre opptatt av å gjøre de pashtunske områdene fra Pakistan til del av Afghanistan, og mer støttende til Pakistans kamp for å frigjøre det muslimske flertallet i Kashmir fra indisk styre.
Da de tidligere mujahedingruppene forfalt til kriminalitet og korrupsjon, økte frykten i Pakistan for at noen av disse også ville kunne la seg kjøpe til å støtte India. Dette, sammen med håpet om at Taliban ville kunne samle Afghanistan og skape fred slik at millioner av afghanske flyktninger ville kunne reise hjem, var grunnen til at Pakistan valgte å kutte støtten til de gamle mujahedingruppene, og i stedet støtte Taliban.
Alliansen med al-Qaida
Til å begynne med var USA positiv til at Pakistan støttet Taliban. USAs største frykt var at de Iranstøttende mujahedingruppene skulle få stor innflytelse. Taliban sto for en fanatisk tolkning av sunniislam som anser sjiamuslimer som vantro. Det betydde at Afghanistan under Taliban ikke kunne bli noen alliert for sjiamuslimske Iran. Tanken om at Talibans ekstreme islamisme ikke ville bli noen problem, viste seg imidlertid å slå feil da Taliban fra 1996 inngikk et nært samarbeid med Osama bin Ladens al-Qaida.
Saudiarabiske Osama bin Laden var en av flere tusen unge muslimer fra mange ulike land som reiste frivillig til Afghanistan for å slutte seg til mujahedin under krigen mot Sovjet på 1980-tallet. Disse ble kalt jihadister. Siden bin Laden kom fra en svært rik familie, hadde han penger til å lage en organisasjon for å hjelpe flere unge arabere med å komme til Afghanistan for å delta i krigen. Denne organisasjonen fikk senere navnet al-Qaida, som betyr basen på arabisk.
Så lenge den kalde krigen varte, kjempet Bin Laden og USA på samme side, men etter at Sovjetunionen trakk sine styrker ut, og de ulike mujahedingruppene begynte å gå løs på hverandre, reiste Bin Laden og de fleste andre utenlandske jihadistene hjem. For Osama bin Laden ble hjemkomsten en stor skuffelse. I utgangspunktet mente han at styringssystemet i hjemlandet Saudi-Arabia, med en konge som styrer eneveldig i kraft av å håndheve en streng og bokstavtro tolkning av sharia, var godt og riktig. Problemet var at Saudi-Arabia i økende grad åpnet for kulturell påvirkning fra sine allierte i Vesten. Prinser fra kongehuset kunne for eksempel gjerne dra på casino i Monaco eller på shoppingturer til London. Det aller verste var likevel at kongen i Saudi-Arabia i 1991 lot USA plassere militære styrker i landet i forbindelse med den første krigen mot Irak. Osama bin Laden hadde ingenting til overs for Iraks leder Saddam Hussein, som sto for en ganske sekulær forståelse av islam, og som sommeren 1990 invaderte og tok over nabolandet Kuwait. Men bin Laden mente at Saddam Hussein måtte bekjempes på samme måte som Sovjetunionen var blitt bekjempet i Afghanistan, med en hær av jihadister fra hele den muslimske verden. En krig ledet av en ikke-muslimsk stormakt som USA var ifølge bin Laden ingen befrielse. Tvert imot var det en ny form for utenlandsk okkupasjon når USA fikk lov til å utplassere sine militære styrker i landet hvor de to helligste byene i islam, Mekka og Medina, befinner seg.
På grunn av sin motstand mot Saudi-Arabias samarbeid med USA, ble Osama bin Laden tvunget til å forlate hjemlandet, og i 1995 var han tilbake i Afghanistan. Der kom han etter hvert i kontakt med lederen for Taliban, Mullah Omar. Talibanlederen og Bin Laden hadde i all hovedsak samme oppfatning av hvordan et islamsk samfunn burde være, og inngikk snart et nært samarbeid. Al-Qaida kunne tilby Taliban penger og støtte fra kamptrente jihadister i arbeidet for å erobre de delene av Afghanistan som fortsatt var kontrollert av gamle mujahedingrupper. Til gjengjeld kunne Taliban tilby al-Qaida et fristed hvor de kunne etablere treningsleirer for jihadister fra arabiske og andre muslimske land. Fra Afghanistan kunne al-Qaida dermed organisere flere aksjoner som hadde som mål å presse USA ut av den muslimske verden.
I 1998 gjennomførte al-Qaida bombeangrep mot USAs ambassader i Kenya og Tanzania og i 2000 ble det gjennomført et bombeangrep mot det amerikanske krigsskipet USS Cole utenfor Jemen. Trusselen fra al-Qaida, og Talibanregjeringens manglende vilje til å bryte alliansen med al-Qaida, førte til at USA begynte å planlegge et angrep for å fjerne Taliban fra makta i Afghanistan i allianse med de gjenværende mujahedingruppene. Disse ble omtalt som Nordalliansen, fordi de hadde samlet styrkene sine nordøst i landet, hvor det lever få pashtunere og hvor Taliban derfor hadde lite støtte. Terrorangrepet 11. september førte til at angrepsplanene ble skjøvet fram i tid. Krigen startet med amerikansk bombing 7 oktober 2001, og det tok bare få uker fra bombinga startet til talibanstyrkene var i full oppløsning. Det ble dermed en enkel jobb for styrkene fra Nordalliansen å gjeninnta hovedstaden Kabul.
Taliban styrker seg på nytt
Etter at krigen var over, samlet USA seierherrene til forhandlinger i Bonn i Tyskland på nyåret i 2002. Her ble den USA-vennlige pashtuneren Hamid Karzai innsatt som midlertidig president. Til gjengjeld fikk alle de sentrale mujahedinlederne fra Nordalliansen sentrale regjeringsposisjoner, i tillegg til at de fikk anledning til å gjeninnta sine tidligere posisjoner i "sine" etniske områder. President Karzai fikk dermed fra starten en veldig svak stilling, mens Iranvennlige tidligere mujahedinledere fikk langt mer makt enn det USA ønsket. USA presset derfor på for at NATO i 2003 skulle overta ansvaret for ISAF-styrken, som opprinnelig var en FN-styrke som kun hadde som oppdrag å skape sikkerhet i hovedstaden, og dernest til å utvide ISAF-styrkenes oppdrag til å etablere seg i hele det nordlige Afghanistan. På det tidspunktet fantes det ingen Talibanstyrker i Nord-Afghanistan, men i de pashtunske områdene i sør og øst, hadde Talibansoldater begynte å trekke tilbake inn over grensa fra Pakistan. Det at USA og de andre NATO-styrkene en periode hadde fokus på å holde på plass eller nedkjempe lokale mujahedingrupper som hadde en selvstendig militær styrke, bidro både til å ta oppmerksomheten bort fra det som skjedde lengre sør i landet, og til å svekke de militære kreftene i Afghanistan som var i stand til å sloss mot Taliban. Allerede fra 2006 var Taliban tilbake for fullt og kontrollerte i praksis store deler av den pashtunske landsbygda, og var til stede i mer enn 70 prosent av Afghanistan.
For å forsøke å slå tilbake trusselen fra Taliban, ble stadig flere NATO-soldater sendt til Afghanistan, samtidig som NATO-styrkene tok i bruk flybombing. Det var en strategi Sovjetunionen hadde brukt før, men selv om NATOs bomber var mer presise og drepte færre sivile enn det Sovjetunionen hadde gjort, var den politiske effekten i stor grad den samme. For hver gang sivile afghanere ble drept av bomber fra NATO-fly, fikk Taliban økt oppslutning. Da hjalp det ikke mye å også bygge skoler og brønner for de samme landsbyboerne. At afghanerne også har sett at en svært stor del av bistanden som ble gitt av vestlige land, inkludert Norge, forsvant til korrupte politiske ledere, har også gitt sitt bidrag til å svekke tilliten til den afghanske regjeringen som Vesten har søkt å støtte opp om.
Nytt stormaktsspill
Selv om NATO-bombing og korrupsjon i den afghanske regjeringen gjorde mye for å øke Talibans oppslutning i den afghanske befolkningen, ville det likevel ikke vært mulig for Taliban å vinne mer og mer militær kontroll over den afghanske landsbygda uten støtte fra en annen stat. Denne støtten har kommet fra Pakistan, av de samme grunnleggende årsakene som tidligere. En forskjell har ligget i det at Pakistan hadde støtte fra USA for denne politikken på 1990-tallet, mens det åpenbart ikke har vært tilfellet etter 2001.
Det at Pakistan likevel har støttet Taliban, viser at USAs innflytelse i Pakistan er mye svakere enn tidligere. Dette har sammenheng med at alliansene i Asia endret seg etter at den kalde krigen tok slutt. Selv om både Sovjetunionen og Kina hadde kommunistisk styre, ble de to nabostatene rivaler og til slutt direkte fiender fra 1970-tallet. Ettersom Sovjetunionen fortsatte å være Vestens hovedfiende, bedret forholdet seg mellom Vesten og Kina. Kina har og hadde flere konflikter med India om hvor grensa mellom de to landene går, og har av den grunn konsekvent støttet Pakistan i konflikten med India, mens Sovjetunionen støttet India.
Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, har Kina i stor grad har tatt over rollen som Sovjetunionen hadde under den kalde krigen som den største utfordreren til USA og Vesten i verdenspolitikken. Konflikter i Kosovo i 1999, i Georgia i 2008, Syria fra 2011 og Ukraina fra 2014 har imidlertid bidratt til at også forholdet mellom Vesten og Russland etter hvert har blitt like dårlig som det var under den kalde krigen, og dette har ført til at Russland og Kina har kommet stadig nærmere hverandre. For å motvirke Kinas økende makt, har USA på sin side nærmet seg India. Dette har svekket det tidligere nære forholdet mellom Russland og India, men tilsvarende bedret forholdet mellom Pakistan og Russland. Også forholdet mellom Pakistan og Iran har bedret seg som følge av at forholdet til mellom Pakistan og USA har blitt dårligere.
En lenge varslet tilbakekomst
Allerede i 2009 så den da nyvalgte presidenten i USA, Barack Obama, at USA og NATO var i ferd med å tape krigen mot Taliban, og ønsket å innlede forhandlinger med sikte på å kunne trekke de vestlige soldatene ut. Selv om Obama hadde støtte for dette fra sin daværende visepresident, Joe Biden, var det stor motstand mot dette blant andre politiske og militære ledere i USA og andre land i Vesten. Det var derfor først etter at Donald Trump ble president i 2016 at det faktisk ble igangsatt reelle forhandlinger. De som forsøkte å forhandle fra USA og NATOs side fortsatte imidlertid å stille høye krav som Taliban aldri engang vurderte å gå med på. Taliban hadde på sin side krefter til å fortsette kampen og tid til å vente til befolkningene i NATO-landene som sendte soldater til krigen ikke ville orke mer.
De siste ti årene har soldatene fra USA og NATO først og fremst arbeidet med å trene og utruste en egen afghansk hær som skulle kunne holde stand mot Taliban også etter at de vestlige styrkene ble trukket ut. Det at soldatene fikk betalt, gjorde at mange meldte seg, men det betydde ikke at de var villige til å dø i kamp for å forsvare en president og en regjering som afghanere flest så på som korrupte redskaper for de utenlandske styrkene.
Da Donald Trump fikk i stand en avtale med Taliban i 2020, innebar den at Taliban skulle la være å angripe NATO-styrkene, mot at disse skulle være helt trukket ut i løpet av 2021. Da denne avtalen ble fulgt opp i praksis av Joe Biden da han tok over som president i år. I det amerikanske og andre NATO-styrker var i ferd med å bli trukket ut, begynte de afghanske regjeringsstyrkene å overgi seg til Taliban raskere enn noen hadde sett for seg. Dermed kunne Taliban gjeninnta kontrollen også over hovedstaden Kabul i august 2021, snaut 20 år etter at de var blitt fjernet fra makta av USA. Det skjedde til og med noen uker før USA med allierte hadde rukket å trekke alle styrkene ut, og uten at flertallet av de afghanerne som gjennom mange år hadde hjulpet de utenlandske styrkene, og som derfor kan frykte spesielt et oppgjør fra Taliban, hadde rukket å komme seg i sikkerhet ut av landet.
Hva vil skje videre?
Pakistans statsminister Imran Khan klarte ikke å skjule sin begeistring da Taliban inntok Kabul 15. august. «Afghanerne har kastet av seg slaveriets lenker!» skrev han på Twitter, samtidig som reaksjonene i Vesten var preget av sorg og sinne over at 20 år med militær innsats og tusenvis av tapte liv ser ut til å ha null effekt. For Pakistan framstår Talibans overtakelse som en seier ettersom landet hadde en godt begrunnet frykt for at den nye alliansen mellom USA og India ville gi en India-vennlig regjering i Afghanistan, om Vestens strategi hadde lyktes.
Forholdet mellom Vesten og Russland, Kina og Iran er nå så dårlig at man kunne forvente at også disse landene ville glede seg over Vestens nederlag, men jubelen har derfra har likevel latt vente på seg. Forestillingen om at «min fiendes fiende er min venn», er ikke alltid riktig, noe USA erfarte i Afghanistan tidligere. Verken Russland, Kina eller Iran vil blande seg inn i hva slags politikk Taliban
fører i Afghanistan med tanke på kvinners rettigheter, men Iran frykter at om ikke Taliban reelt har blitt mindre ekstreme, vil det bli begått nye overgrep den sjiamuslimske hazarabefolkningen. Kina og Russland frykter også at Taliban vil gjenoppta kontakten med al-Qaida.
For al-Qaida finnes også fortsatt. I 2001 flyktet Osama bin Laden til Pakistan, hvor han i ti år befant seg i et stort hus dekket av en høy mur, rett ved en pakistansk militærbase i byen Abbottabad. I mai 2011 fikk USA opplysninger om hvor bin Laden var, og sendte inn spesialstyrker med helikoptre midt på natta, uten å varsle Pakistans regjering. Disse klarte å finne og drepe bin Laden.
Selv om USA dermed lyktes med å finne al-Qaida-lederen, hadde organisasjonen han bygde opp allerede rukket å etablere seg og etablere nye baser flere steder i verden. Det at USA i 2003 gikk til angrep på Irak, skapte et kaos der som al-Qaida kunne gå inn i. Borgerkrigene i Syria og Jemen, som begge startet i 2011, og som begge er drevet fram av motsetninger mellom Russland og Iran på en side og Saudi-Arabia og USA og andre land i Vesten på den andre, har skapt nye fristeder hvor al-Qaida har kunnet bygge baser.
I al-Qaida-nettverket inngår ikke bare grupper som er opptatt av å kjempe mot Vesten, men også opprørsgrupper som vil løsrive Tsjetsjenia fra Russland og Turkestans islamske Parti, som kjemper for en islamsk stat for uighurene og andre i hovedsak muslimske folkegrupper vest i Kina. Også Pakistan selv kan ha grunn til å frykte et nytt ekstremistisk Taliban, i allianse med al-Qaida. Selv om Pakistan trolig har rett i at et Talibanstyrt Afghanistan aldri vil støtte India, men tvert imot støtte muslimske opprørere mot India i Kashmir, er styresettet i Pakistan altfor sekulært for Taliban. Om Talibans maktovertakelse viser seg å inspirere ekstreme islamister til å kreve tilsvarende lover innført i Pakistan, vil mange motsette seg det.
Talibans maktovertakelse kan bety at det nå omsider, etter mer enn 40 år, vil bli fred i Afghanistan, selv om det blir en fred uten frihet for spesielt kvinner. Men om Talibans løfter om en mer forsiktig politikk og avstand til al-Qaida viser seg ikke å holde, kan det like gjerne bety en ny runde med krig, og at krigen i enda større grad vil spre seg over til nabolandet Pakistan.
