I 1960 var det fortsatt ni år til det første funnet av olje på norsk kontinentalsokkel, og fortsatt 15 år før den første krona fra oljeutvinning kom inn på statsbudsjettet. Likevel var det lenge siden noen hadde sultet eller manglet tilgang til rent vann i Norge. Vi hadde også kommet langt i å utvikle velferdsstaten, blant annet med tilgang til gratis behandling ved sykehus, og gratis muligheter til å studere ved universiteter og høyskoler.
Grunnlaget ble skapt gjennom 100 år med industrialisering. Proteksjonistisk politikk med høy toll på importerte ferdigvarer og lav eller ingen toll på importerte råvarer, bidro til at vi fikk bygd opp en rekke ulike industrier for å erstatte importerte varer. I 1960 var de fleste varene i norske butikker produsert i Norge, alt fra klær og sko til vaskemaskiner og radioapparater. Det vi ikke produserte selv, men måtte importere, var først og fremst ulike råvarer, og det vi måtte bruke aller mest penger på å importere, var olje, som blant annet et økende antall biler var avhengig av.
I dag er denne situasjonen nesten snudd fullstendig opp ned. Fra
slutten av 1960-tallet har politikken i Norge og andre i-land gått i retning av
økt frihandel. Frihandel innebærer å fjerne toll og andre hindringer for å
kunne kjøpe og selge varer på tvers av landegrensene. Det innebærer at
bedrifter som produserer varer det er mer effektivt å produsere i andre land,
blir utkonkurrert og lagt ned. Bedrifter som har særlig gode vilkår for å
produsere, kan derimot eksportere mer, og utvide produksjonen. Hvilke produkter
et land har særlig gode vilkår for å produsere i en verdensøkonomi preget av
frihandel, avhenger av hvilke lokaliseringsfaktorer som finnes i landet.
Etter at den proteksjonistiske politikken ble erstattet av
frihandel, har nesten all produksjon av blant annet klær, sko og sportsartikler
arbeidsintensiv industri flyttet til land med lavere lønninger. Dette regnes
som arbeidsintensive industrier fordi det her fortsatt trengs mye
arbeidskraft. Den største kostnaden for bedriftene i disse bransjene er derfor
lønn til arbeiderne. Heller ikke innen kunnskapsintensive industrier,
som produksjon av elektronikk og legemidler, har norske bedrifter klart seg
særlig bra. For slike virksomheter er det tilgang til de aller flinkeste
folkene på området som er den viktigste konkurransefordelen. De har i stor grad
blitt utkonkurrert av produsenter i andre industriland, som har investert mer i
forskning og tiltrukket seg flere fremragende forskere enn det norske bedrifter
har gjort.
Bortsett fra matvarer, som fortsatt er beskyttet mot
konkurranse fra utlandet gjennom høy toll, er det svært lite av det du kan
kjøpe i butikken som er produsert i Norge. Veksten i norsk næringsliv har først
og fremst skjedd i næringer som utnytter unike norske naturressurser. Norske
havområder er fiskerike, og vilkårene for fiskeoppdrett er gode langs kysten, og produksjon og
eksport av fiskeprodukter har økt kraftig. Vi selger også mer aluminium selv om
Norge ikke har drivverdige forekomster av bauxitt, som er råstoffet for
aluminium. Det importerer vi, først og fremst fra land i Latin-Amerika. Grunnen
til at det er lønnsomt å smelte bauxitt om til ren aluminium i Norge, er dette
er en kraftkrevende industri, det vil si at det kreves veldig store
mengder strøm i produksjonen. Strømprisen har dermed mer å si for kostnadene
enn lønningene. Da har Norge, som har veldig gode naturlige vilkår for å
produsere strøm fra vannkraft, en stor fordel.
Selv om eksport av fisk, aluminium og andre metaller har økt,
er det likevel olje og gass som siden 1970-tallet har vært Norges største
eksportnæring. Fordi olje og gass er ikke-fornybare naturressurser som det
finnes begrensede mengder av i verden, har lønnsomheten i denne virksomheten
vært mye høyere enn i annen industri. Siden 1977 har det blitt investert mer i
leting, utvinning og rørtransport av olje og gass enn de samlede investeringene
i all annen industri. Det har bidratt til at den økonomiske veksten i Norge har vært sterkere enn i alle våre naboland.
Så selv om det er feil å si at olje har gjort Norge til et av de rike landene i
verden, er det ikke tvil om at det er olje som har gjort Norge til et av de
aller rikeste blant de rike landene i verden.
Olje og gass står i dag for omtrent halvparten av all norsk
eksport, og omtrent hver sjette krone vi bruker på statsbudsjettet, er
oljeinntekter. I 2017 ble det anslått at det totalt var rundt 170 000
mennesker som hadde arbeid knyttet til oljeindustrien i Norge. I dette tallet
inngår også alle de 86 000 som arbeider i leverandørindustrien, på verft
som bygger oljeplattformer, og annen industri som leverer utstyr til
oljeproduksjonen. Denne leverandørindustrien utgjør hoveddelen av næringsgrunnlaget i flere kommuner langs
kysten.
1. Hva er forskjellen på proteksjonistisk politikk og frihandel?
2. Hva slags type varer som vi i stor grad produserte i Norge selv i 1960, har i hovedsak blitt lagt ned eller flyttet produksjonen til andre land?
3. Hvilke norske næringer har i tillegg til olje- og gass kunnet eksportere mer etter at Norge og andre i-land la om fra proteksjonisme til mer frihandel?
4. Hvor stor andel av de samlede investeringene i industriproduksjon har etter 1977 gått inn i olje- og gassnæringen?
5. Hvor stor andel av inntektene på statsbudsjettet kommer i dag fra oljeinntekter?
6. Hvor mange var i 2017 direkte eller indirekte sysselsatt i oljenæringa i Norge?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar