Roller og identitet

 

Roller og rollekonflikt

Hver eneste dag går vi inn i mange ulike roller. Du er kanskje datter, søster og barnebarn, men også skoleelev, venninne, kjæreste, fotballspiller og gamer. Hver av disse rollene gjør at du oppfører deg litt forskjellig i ulike situasjoner. Tenk på hvordan du snakker når du besøker bestemor eller en gammel tante. Kanskje er du litt ekstra høflig? Er det også bestemte emner dere snakker om? Hun er kanskje opptatt av hvordan du gjør det på skolen, eller hvordan de andre i familien har det? Tenk så på hvordan du snakker når du besøker en jevngammel venn. Kanskje bruker du andre ord eller formulerer deg på en annen måte? Hva snakker dere om? Antageligvis er det andre ting enn når du besøker bestemor. Se så til slutt for deg at du må til legen. Hvordan snakker du da, og hvordan oppfører du deg?

De tre scenarioene ovenfor viser tre ulike roller en person kan ha. En rolle er summen av alle forventninger som knytter seg til en stilling eller posisjon, og hvilke forventninger vi har til hvordan man skal oppføre seg i denne rollen.

Forventningene til en rolle er skrevne og uskrevne regler som vi tenker finnes for hvilket språk du bruker, hvordan du oppfører deg, hvilke temaer du snakker om, og hvor høflig du er. Modellen nedenfor viser en rekke forventninger som knyttes til din rolle som skoleelev. Prøv å lage samme type modell der du skriver «venn», «pasient» eller «barnebarn» i midten. Hvilke forventninger møter du i de rollene?​

Noen ganger kan det oppstå situasjoner der forventningene til ulike roller kolliderer. Kameratgjengen forventer at du skal være med ut om kvelden, mens foreldrene dine krever at du benytter kveldstimene til en siste krampelesing før morgendagens viktige matteprøve. Dette kalles rollekonflikt, og den oppstår når du går inn i to roller som ikke er forenlige. Du kan ikke både bli med vennene ut og lese til prøven samtidig. Hvilken rolle velger du, hvilke normer er sterkest?

Hvilke normer følger vi?

Alle de reglene vi møter i ulike roller, kaller vi normer. En norm er alle typer forventninger til hvordan vi skal opptre. De normene som er skrevet ned i form av lover eller regelverk, kaller vi formelle normer, mens uskrevne oppfatninger om hvordan vi skal oppføre oss, kalles uformelle normer. Den som bryter formelle normer som er nedskrevet i straffeloven, kan risikere å bli møtt med kraftige negative sanksjoner fra staten. Du kan få bot eller i de mest alvorlige lovbruddene fengsel. Brudd på formelle normer i straffeloven omtales som kriminalitet. Du kan møte negative sanksjoner hvis du bryter uformelle normer også, for eksempel ved at bestemor blir avvisende og lei seg hvis du er uhøflig mot henne, mens vennen din kanskje ikke gidder å være sammen med deg hvis du behandler ham dårlig.

I en rekke situasjoner oppfører vi oss på én bestemt måte uten at vi tenker over det. Når du går inn i gangen hos en venn, tar du antagelig av deg skoene? Dette er et eksempel på en bestemt handlingsmåte, som ikke nødvendigvis er lik i alle land. Samtidig står du ikke i gangen og vurderer nøye om du skal ta av deg skoene, du bare gjør det, helt automatisk. Da sier vi at normen er internalisert. Det betyr at normen har blitt til noe du gjør automatisk, uten at du tenker over det. Denne normen er uformell: Det står ikke skrevet i noen lov at man må ta av seg skoene inne.

Sosialisering

​

Hele den lange prosessen med å lære seg normene og å passe inn i de ulike rollene startet da du var liten. I den første tiden var foreldre og nær familie de viktigste personene i livet ditt, og du lærte helt grunnleggende ting som å smile og snakke for å få kontakt med dem rundt deg. Etter hvert kom andre grunnleggende handlinger som å være høflig, å si hei, å spise med bestikk og ikke med hendene og så videre. Hele denne prosessen med å lære seg hvordan man skal oppføre seg, kalles sosialisering. Den defineres som prosessen hvor et barn lærer seg samfunnets normer og regler, og dermed blir en del av dette samfunnet. Den første sosialiseringen som skjer i tidlig alder, kalles gjerne primærsosialisering. Primær betyr først eller fremst og sier noe om at dette er det første steget i en utviklingsrekke.

Senere i livet kommer sekundærsosialiseringen. Sekundær betyr den andre i rekken. Det er fortsatt snakk om å lære samfunnets normer og regler, men når du blir eldre, skjer det som regel ikke bare via foreldrene, men også på skolen, med venner, gjennom fritidsaktivitetene dine og andre steder hvor sosialiseringen foregår. Her lærer du for eksempel hvordan du skal oppføre deg i et klasserom, hvordan du skal opptre hvis du venter i kø på butikken, eller hva slags forventninger som stilles til deg hvis du skal se en film med venner.

Sanksjoner og selvfølelse

​

Sosialisering handler altså om at andre mennesker former måten du oppfører deg på, ved at de gir deg ulike positive og negative sanksjoner på det du gjør. Negative sanksjoner kan være at læreren gir en anmerkning fordi du kommer for sent til timen, eller at medelever hvisker og ser på deg i kantina på grunn av noe du har gjort. Positive sanksjoner arter seg som belønning, for eksempel gode karakterer, eller når mormor lager det beste du vet til middag fordi hun synes det er så hyggelig å ha deg på besøk. Sanksjonene skaper et sosialt press som sørger for at folk stort sett holder seg til reglene for hvordan det er akseptert å oppføre seg, fordi vi endrer adferden vår for å oppnå flere positive og færre negative sanksjoner.

Denne sosialiseringen er avgjørende for at du skal kunne mestre livet ditt. Gjennom livet vil du stadig måtte lære å gjøre nye ting, og tilbakemeldinger på det du gjør, er en viktig del av denne prosessen. Men skal du kunne mestre noe nytt, er du ikke bare avhengig av å få tilbakemeldinger på hva du foreløpig ikke har klart. Du må også ha en grunnleggende positiv selvfølelse.

Positiv selvfølelse handler ikke om å tro at du er bedre enn andre, eller prøve å framstå som om du er det. Det handler derimot om å se på deg selv som en aktiv person som er i stand til å lære å mestre nye ting, og som blir verdsatt for den du er. Gjentatte negative tilbakemeldinger kan få deg til å tenke negativt om deg selv på en slik måte at du gir opp å få til noe du i utgangspunktet ønsket å kunne mestre. Men det er ikke sånn at det å få ros hele tiden gjør at du automatisk utvikler en positiv selvfølelse. Et barn som stadig får ros, kan bli veldig usikkert senere i livet hvis rosen uteblir. Derfor er det viktigere at vi møter andre med å vise aksept for følelsene deres, heller enn å være overdrevent positiv. Når noen ikke mestrer noe, kan vi møte dem med for eksempel å si «jeg skjønner at det er vanskelig for deg når dette skjer», eller «dette er en stor utfordring, det er ikke rart at du blir stressa». På denne måten viser vi at vi ser andres følelser, og det er med på å bygge opp en positiv selvfølelse.

Å vise aksept for andres følelser betyr ikke det samme som å si «du har rett», eller «ja, dette blir for vanskelig», for følelser og realitet henger ikke alltid sammen. Derfor er det viktig å være konkret hvis man skal gå videre og klare å mestre en situasjon på en bedre måte. Da kan det være lurt å få respons på hvordan man har jobbet med noe, og hvordan man kan forbedre denne prosessen, ikke bare på om noe er rett eller galt. Respons virker også bedre hvis vi kan hjelpe personen til å se sammenhenger mellom beslutningene som tas, og hvordan omgivelsene spiller inn på beslutningene.

Det er viktig å vite at du kan hjelpe og støtte noen hvis de har det vanskelig. Men det er også viktig å ta større problemer videre til fagfolk. Hvis du har mistanke om at noen har det vanskelig og er deprimerte, eller du vet eller har mistanke om at de har andre alvorlige problemer, må du ta det opp med noen som har erfaring med slike ting. På skolen har helsesøster og rådgiver en spesiell rolle i dette arbeidet.

Identitet

Selvfølelse henger også sammen med identitet. Ordet identitet har det samme opphavet som ordet identisk, som betyr lik. Når du går inn i en rolle, plasserer du deg samtidig inn i en gruppe med mennesker som er litt lik deg i akkurat den situasjonen – pasientrollen er den samme for mange, å være fotballspiller gir like normer for de fleste. Men summen av alle gruppene du tilhører, blir helt unik for deg. Samtidig er det også du som avgjør hvilke av alle gruppene du tilhører som er de viktigste for deg. Til sammen vil dette prege den oppfatningen du selv har om hva det er som kjennetegner akkurat deg. Det er dette som er din identitet.

Identiteten din er preget av rollene du inntar i hverdagen, uten at du nødvendigvis har valgt alle disse rollene selv. Men samtidig vil identiteten din også kunne prege måten du opptrer på i de ulike rollene. Hvis du for eksempel har en identitet som skoleflink fordi du tidligere har fått tilbakemeldinger om at du mestrer skolen godt, vil du mest sannsynlig også være mye mer konsentrert om skolearbeidet enn om du ikke har en slik identitet. Har du ikke opplevd at andre mener at du er flink på skolen, men heller fått positive sanksjoner på andre ting, for eksempel at du er morsom eller sosial, vil du også bli mindre opptatt av å forsøke å bli flink på skolen og mer opptatt av å bekrefte rollen din som morsom eller sosial. Identiteten din vil dermed ikke bare prege hvem du oppfatter at du er, men også påvirke hvem du blir.